Ifølge Snorre var det Håkon den gode som på midten av 900-tallet innført en vaktordning der:

«… man skulde gjøre veter paa høie fjeld, saa nær, at man kunde se den ene fra den anden.»[1]

Disse «vetene» har gjennom tidene hatt mange ulike navn og mange kjenner de som varder eller bauner. Tradisjoner om vakthold og bålbrenning for å varsle om ufred har stått sterkt[2], og i de senere årene har vardebrenning blitt brukt som politiske virkemiddel i flere saker.[3]

Det er likevel lite man med sikkerhet vet om vetene, og hvordan de ulike varslingssystemene har fungert, spesielt før reformasjonen. Snorre forteller at det tok 7 dager å varsle hele landet, men bortsett fra dette er det lite sagaene forteller om vetene som et riksdekkende system. Fra det middelalderske lovverket vet man at vaktordningen ble lovpålagt alt i landskapslovene, og ble videreført for hele landet i Magnus Lagabøtes lov-reformer på slutten av 1200-tallet. Man kjenner likevel lite til utbredelsen av ordningen og om systemet faktiske ble brukt som et riksdekkende mobiliseringsvarsel i middelalderen.

De omtalene som finnes i sagalitteraturen om hvordan systemet ble brukt, gir mer inntrykk av et lokalt system, som ikke skulle varsle hele riket men heller en viktig lokalitet. I forskningen har slike lokale varslinger oftest blitt satt i sammenheng med bygdeborgene fra jernalderen[4], og har i liten grad blitt studert i forbindelse med et riksdekkende system fra middelalderen.