I 1274-76 innfører Magnus Lagabøte en ny lov over hele riket som i hovedtrekkene viderefører veteordning fra landskapslovene. Med denne loven blir det lovpålagt med veter fra den gamle riksgrensen mot Sverige og Danmark ved Gøta älv, til Malangen. Man må også regne med at ordningen med denne loven etter hvert ble innført i også i innlandet.

På starten av 1300-tallet ble og det norske rike utvidet i nord og man fikk opprettelsen av Vardøhus for å beskytte området mot angrep fra Karelerne. Om dette har ført til at vetevakt-systemet har blitt videreført fra Malangen og hele veien til Vardø er veldig usikkert. Scheen mener at det ikke finnes sikre vetelokaliteter «av høy elde» nord for Karlsøy i Troms.[63] Det er også her den nordligste av vetene med vetenavn ligger. Alt i Gulatingsloven er det kommet med bestemmelser om at man i fra Hålogaland også har spesielle plikter i forbindelse med vaktholdet mot øst, selv om området ikke inngikk i lovområdet.[64]

Lovverket, både i landskapslovene og i landslovene, inneholder lite om selve organiseringen, men mer om hvilke plikter og lover man hadde for vaktholdet. [65]At det først skulle sendes ut budstikke for så å velges ut menn til å bemanne veten viser at det systemet som lovene omtaler ikke var ment til å beskytte mot plyndringstokt langs kysten, men skulle være en mobilisering dersom en fiendehær var ventende til landet. Det står og at det kunne gå opptil 5 dager før vaktholdet ble pliktig, noe som gir en sterk indikasjon på at dette ikke var vakthold for kontinuerlig overvåking av kystleden. Dersom Snorres opplysninger fra starten av 1200-tallet stemmer, om 7 dagers varslingstid, tok det i beste fall 5-12 dager før hele landet var mobilisert etter at budstikke om vaktholdet ble utsendt.

Hva som skulle skje når vetene ble tent sier de skriftlige kildene lite om. Mulig ble dette bestemt på skipreidetinget, som skulle organiseres når vakten ble satt. Her kan for eksempel en del av leidangsstyrken ha blitt samlet for å klargjøre leidangsskipene for en eventuell mobilisering, men kildene sier ingenting direkte om dette.

Hvor godt loven har blitt håndhevet er det derimot knyttet stor usikkerhet til. Fra starten av 1300-tallet finnes det bevart en retterbot fra Vestfold hvor kongen fastholder at det er plikt til å opprettholde vetene[66]. Bakgrunnen var at sysselmannen hadde klaget på at bøndene ikke ville vedlikeholde vetene i regionen. Dette kan tyde på at det alt før Svartedauden hadde startet et forfall i vaktordningen, men man har ingen andre samtidige kilder å bygge dette på. Svartedauden og de påfølgende pestene på slutten av 1300-tallet, har nok trolig også gjort at systemet på denne tiden var lite i bruk.

Det er ikke mulig å si noe sikkert om hvor mange ganger vetene har vært bemannet og tent, selv om de var lovpålagt i hele middelalderen. Man vet ikke med sikkerhet når siste gang vetene ble tent før reformasjonen, men det kan ha vært i forbindelse med «Leidangens siste tokt» som man regner med var forsvaret av Bergen mot Vitalinere [67] i 1429, men det er ingen dokumentasjon som direkte sier dette[68].