Det er Håkon den gode som oftest blir kreditert for å innføre vetevaktordningen i Norge. Håkon den godes rike var i utgangspunktet ikke større enn det området som Gulatingsloven omfattet, og det er dermed trolig at det var her et større system av veter først ble tatt i bruk. Ordlyden i Gulatingslova sier at bøtene ved feilvarsling var størst ved den østligste veten, og dette kan tyde på at ordningen ikke gikk lengre enn til Gulatingslagens østligste grense[50], som på Håkon den godes tid trolig gikk ved Rygjarbit[51]. Dette kan også tyde på at det var fra øst/sør man fryktet et angrep og ikke over havet fra vest. Snorre poengterer og at «det var sedvane, at veterne blev tændt langs landet østenfra» i forbindelse med Eirikssønnenes angrep på Håkon den gode ved Rastakalv[52].[53]

Hvor langt nord vetevaktordninga strekte seg i den første fasen er vanskelig å vite. Sunnmøre var nordligste del av Gulatinget og man må regne med at det i alle fall gikk hit, men trolig innførte også Sigurd Jarl systemet i Frostatingslagen relativt raskt. Den mest fullstendige versjonen av Frostatingsloven som også omhandler vetene gikk tapt i en brann i København i 1728, men det finnes avskrifter av denne og man regner med at den er fra midten av det 12. århundret[54] , så senest fra dette har systemet vært i bruk også i Frostatingslagen.

Dersom det var Sigurd Jarl som innførte vetene i Frostatingslovene, er det naturlig at han som jarl av Hålogaland også innlemmet de nordligste delene av riket i et større system. At Snorre i Håkon den godes saga skriver «at paa syv nætter fór hærbudet fra den sydligste vete til det nordligste tinglag i Haalogaland»[55], tyder i alle fall at det senest i hans samtid på starten av 1200-tallet gikk hele veien til Malangen, som var grensen for de norske landområdene i nord.

For de to østlandske lovområdene, Eidsiva og Borg, er det dessverre ikke overlevd fullstendige versjoner av lovteksten. Man vet derfor lite om lovene på Østlandet, og hva disse eventuelt har bestemt om vetene. Mulig har det alt på starten av 1000- tallet da Olav den Hellige blir tatt til konge på Østlandet, blitt innført et lignende system som på Vestlandet, men det finnes ingen kilder som forteller sikkert om dette. Den sikreste tidfestingen av et riksdekkende system er dermed ved innføringen av Magnus Lagabøtes landslov i 1274-76. 

For resten av Norgesveldet var det varierende om og når vetevarsling ble innført. På Island og Færøyene var det liten fare for invasjon og det finnes ingen kjente veter her. På Shetlandsøyene og Orknøyene er det derimot både stedsnavn og skriftlige kilder som forteller om et varslingssystem med veter fra midt på 1000-tallet.[56] Ettersom det ikke er mulig å ha sikt fra noen av disse områdene tilbake til Norge må man likevel anta at dette primært var lokale varslingssystem som skulle varsle øygruppene og ikke hang sammen med en riksdekkende mobilisering i hele riket.