Vestfold er et av de fylkene i landet med størst tetthet av bygdeborger. Et søk på www.kulturminnesok.no (riksantikvarens database over registrerte kulturminner) gir over 50 forsvarsanlegg som er automatisk fredet (dvs fra før 1536). Man skulle derfor tro at området også hadde mange vetelokaliteter dersom disse har stått i en sammenheng. Etter oppføringene i Sentralt stadnamnregister er det derimot bare 7 steder som har vetenavn, og den sørlige delen mangler helt slike. Ved å supplere med lokaliteter med vardenavn, blir varslingsrekkene mer synlige selv om de ikke lar seg gjenskape 100 %.
At det har vært problemer med varslingsrekkene i regionen alt fra gammel tid vet vi ettersom det er bevart en retterbot fra 1318 om å sette i stand vetene i Vestfold[70]. Om instruksen ble fulgt vet man derimot ikke. Motviljen til å opprettholde vetene kan ha vært en medvirkende grunn til at det ikke har vært en like sterk tradisjon om hvor vetene har vært lokalisert og at navnene av den grunn har blitt glemt. Det er og mulig at man i det relativt flate landskapet har klart seg med færre varslingspunkt, noe en nærmere studie av siktlinjer og topografiske forhold på de ulike lokalitetene vil kunne avdekke. Det er likevel påfallende at Vestfold er et av de områdene i Sør-Norge hvor det er vanskeligst å gjenskape sikre varslingsrekker.
Vestfold er med sine gode jordbruksforhold et av områdene i landet man vet det var flest store høvdingegårder. Det er også her man finner den første by-lignende bosetningen i Norge. Dersom et varslingssystem har eksistert før rikssamlingen vil det være naturlig å se på sammenhengen mellom hvor de mange store høvding- og kongsgårdene i fylket lå i forhold til kjente varslingspunkt. Det var trolig disse gårdene som var de viktigste i forsvaret, ettersom de ofte hadde en stående styrke av høvdingens menn, som kunne respondere raskt dersom fiender kom.
Sven Engebret Hougen har sett på muligheten til å lokalisere en av disse ukjente kongsgårdene, Geirstad, basert på varde og vetelokaliteter. Han tar utgangspunkt i at det i vikingtid må ha vært et lokalt varslingssystem for å varsle kongsgården.
«Vi vet derfor sikkert at det ble satt vakt på vardene i ufredstider, men likeså selvfølgelig er det at der samtidig måtte settes ut vaktpost ved høvdingens gård for å varsle når varden lyste. Ellers ville jo vardene vært til ingen nytte. Vardetoppen måtte altså kunne sees fra gårdstunet, og denne selvfølgeligheten er utgangspunktet ved forsøket på å bestemme hvor Geirstad lå.»[71]
Dette systemet må altså ha vært synlig på kongsgården og gjerne med flere ulike varslingspunkt slik at man har visst hvor fienden kom fra. Dette er selvsagt et viktig poeng i et lokalt varslingssystem. Dersom man skal responderer på varselet må man vite hvor man skal respondere. I et riksdekkende system der det kunne ta dager fra fiende ble oppdaget til landet var mobilisert vil en slik informasjon ikke være så viktig. Man vil få informasjonen basert på hvilken rekkefølge vetene ble tent av den som tente den. Kom varslingen fra nord, responderte man mot nord, kom den fra sør dro man sørover.
Hougen lokaliserer kongsgården Geirstad til å ligge ved Østre Freberg, like ved der Gokstadskipet ble funnet. Ettersom man derfra ikke har utsikt over noen av fjordene, mener han at stedet ikke kan ha vært en kongsgård uten et utbygd varslingssystem. Når kongsgården på Geirstad ble anlagt og hvem som var første konge her er usikkert. Hougen trekker fram Snorres opplisting av kongene i Vestfold og regner med at gården kan ha vært kongsgård fra starten av 700-tallet[72]. Dersom det på denne tiden var et lokalt varslingssystem med varder slik Hougen har hatt som utgangspunkt for å lokalisere gården, er dette over 200 år før Håkon den gode innfører veteordningen.
Det må likevel i denne sammenheng poengteres at Hougen har brukt vardeåsene til å lokalisere en kongsgård som han selv sier kun er berettiget ut i fra vardene. Grunnlaget for å si at gården lå her er dermed meget tynt. Dersom den gamle kongsgården lå en annen plass vil grunnlaget for at vardeåsene skal ha vært tilknyttet varslingen av kongsgården kunne falle bort.
Hougen har i stor grad bare tatt for seg varslingen rundt den midtre delen av fylket. Det er i denne delen av fylket man har størst tetthet av veter og både sør og nord for dette, er det påfallende få vetelokaliteter. Blant annet er det ingen kjente varslingslokaliteter for en annen av kongsgårdene og et av de rikeste gravminne-områdene i landet, rundt Borre[73]. Heller ikke rundt en av middelalderbyene, Tønsberg er det kjente lokaliteter med vetenavn. Hva dette skyldes er det selvsagt vanskelig å si noe om, men mest trolig er tradisjonen om lokalitetene tapt. På grunn av både lovgivningen og ikke minst den omtalte retterboten om istandsetting av vetene i Vestfold må man regne med at det har vært et varslingssystem i hele regionen, i alle fall fram til Svartedauden.
Hougen lanserer og en teori om at det har vært to ulike typer veter i Vestfold.
«Det sannsynligste er at varder og veter ved kysten var beregnet til forsvar mot rov og strandhugg, mens veter og varder lengre fra kysten var ledd i større oppbud til forsvar av kongeriket».[74]
Selv om han presiserer at det må mer inngående undersøkelser til for å slå fast at det var slik understøtter dette at det kan ha vært snakk om to ulike system. Om de derimot var i drift samtidig eller om det ene overtok for det andre er det ikke mulig å si noe sikkert om.