Selv om det var lovpålagt med oppretting og vakthold ved veter i store deler av landet gjennom hele middelalderen er det minimalt med kilder som forteller noe om hvor mange det var og hvor disse vetene lå. På starten av 1900-tallet ble det gjennomført flere store innsamlinger av data om steder der man viste det hadde vært veter. Selv om Rolf Scheen i sin Norges Viter regner opp 768 vetelokaliteter er mange av disse usikre som førreformatoriske lokaliteter. Så vidt jeg har klart å finne er det bare rundt 270 som i følge Kartverkets Sentralt stadnamnregister har en eller annen form for vetenavn og derfor kan regnes som førreformatoriske.[69] Rundt 100 av disse finnes heller ikke beskrevet i Scheen. De befinner seg nesten utelukkende langs kysten fra Bohuslen til Troms, og ligger sjelden mer enn 30km fra hverandre. 

Dersom man bare benytter seg av disse 270 lokalitetene med vetenavn til å rekonstruere et riksdekkende varslingssystem ser man at store deler av kysten er dekket.

Innenfor Gulatingslagen er det kun et par steder der det ikke er mulig å påvise sikt mellom lokalitetene. Dette gjelder i hovedsak i området rundt Haugesund og fra Arendal til Rygjarbit.

I de to lovområdene på Østlandet er det bare rundt 15 kjente vetelokaliteter med vetenavn. I tillegg er det rundt 10 til det gamle norske landområdet i dagens Bohuslän. Langs kysten er det likevel bare i fra Sandefjord og sør-vestover mot Rygjarbit at det ikke er sikt mellom disse. I innlandet er vetelokalitetene mye sjeldnere og det er bare i øvre del av Gudbrandsdalen det er flere med fri sikt mellom.

Dersom også Sigurd Jarl, som var samtidig med Håkon den gode, innførte ordningen i Frostatingslagen, dekket denne området i dagens Nord og Sør Trøndelag. I dette området ligger vetelokalitetene enda tettere men også her er det noen få distanser som ikke har fri sikt uten å gå via steder uten vetenavn. Dette gjelder spesielt Fosen, så det er mulig at varslingen her har gått via Namdalseid til Namsos.

Det området som utpeker seg med færrest vetelokaliteter er Helgelandskysten fra Sandessjøen til Ofoten. I hele dette nesten 300km lange området er det bare i områdene rundt Mo i Rana, Bodø og Hamarøy at det er flere lokaliteter med vetenavn og fri sikt mellom.

I så godt som alle områdene der det ikke er lokaliteter med vetenavn er det like fullt mulig å sannsynliggjøre at lokaliteter med andre navn har blitt brukt som vetelokaliteter. Dette gjelder som oftest ulike varde-former eller andre som henspiller på ild eller signal. Den eneste strekningen jeg ikke har klart å finne en slik «sikker» rekke med vete eller varde-navn er den nevnte Helgelandskysten. Her er det likevel flere øyer som er naturlig vetelokaliteter, med relativt høye fjell som ligger ute langs kysten og som har vid utsikt.

Hva som gjør at det her ikke finnes vetenavn her er selvsagt ikke mulig å gi noen sikker forklaring på, men en mulighet er at tradisjonen døde ut tidlig og ikke ble gjenopprettet ved de etterreformatoriske varslingssystemene. En annen kan være at øynavnet og fjellnavnet var likt slik at man refererte til «veten på» istedenfor «-veten». Det vil trolig være lettere å bevare tradisjonen til et sted som har et unikt navn enn til steder som bygger på et øy- eller fjellnavn.